Mange mosjonister blir så opphengt i å klare merket i Birkebeineren at frykten for å ikke greie det blir den største motivasjonen for å trene. Hva skjer da med idrettsgleden? Merkekravet i Birken kan skape merkeskrekk: frykt for å ikke greie merket, sjøl om en gjør så godt en kan, og forbereder seg etter beste evne. De trener så mye og så målrettet at fallhøyden blir stor hvis de ikke greier merket. Supermosjonistene kaller seg mosjonister for å dempe forventningene.

Spør du birkebeinerne ei uke før Birken hvordan formen er, så er det jo ingen som har fått trent ordentlig eller vært friske. En skulle tro de var den sjukeste delen av befolkningen, ikke den sprekeste. Det trenes altså vanvittig lite i mosjons-Norge, men hvis en begynner å sjekke litt nøyere vil en finne ut at svært mange har vært ute i timevis hver uke.

Prestasjonspress
– Birken er ikke noe negativt. Når over 20.000 mosjonister kommer seg i form og trener relativt systematisk, så er samfunnsverdien av det helt enorm, sier Jon Thorp.

Thorp er psykolog av yrke og eliteutøver i triatlon på fritida, har svart trøye fra Norseman Extreme Triathlon, deltatt i Ironman, og innehaver Birkebeinermerket og veldig ivrig i mosjonsidrett. 

Thorp forklarer at prestasjonspresset ikke er unikt for Birken. Kjært barn har mange navn, enten det gjelder merket i Birken, å kvalifisere til Ironman Hawaii, eller komme seg til toppen av et fjell for å få svart t-skjorte. Det universelle er at det handler både om frykten for å ikke klare det, så vel som motivasjonen til å klare det. Det å ha ett stort mål, motiverer noen, men skaper stress hos andre.

Mosjon er blitt til idrett
Idrett er prestasjonsbasert. Med merkekravet har Birkebeinerarrangementene bidratt til å gjøre mosjonsidrett til prestasjonsidrett. Med det følger prestasjonsfokus og utstyrsfokus, og det tar idrettsgleden fra en del, mens det motiverer andre. For noen tar det så av at hver eneste sykkeltur blir en konkurranse. I det i øyeblikket det blir prestasjonsfokus får noen prestasjonsangst.

– Tour de Finans, sykkelruta fra Lysaker til Aker Brygge, er et fenomen. Her er det utrolig mange som konkurrerer om å sykle til jobben, og som får et veldig masete forhold til mosjon, sier Thorp.

– Noe av det som følger med mosjonsbølgene er veldig moraliserende. Slankepress er moraliserende. Birkebeinerarrangementene har skapt et krav om at du ikke kan kalle deg supermosjonist før du har tatt merket i alle arrangementene. Hvis det ikke kan måles, er det ikke verd noe, sier Thorp.

– Det første spørsmålet på arbeidsplassen etter Birken er ”tok du merket, eller?”

– Ikke alle kan ta merket, men kravet blir så stort. Presset du legger på seg sjøl, det er i seg sjøl nok, men nå må du konkurrere mot alle andre også. Noen gjør sitt beste og får en personlig seier over 54 kilometer på ski. De har det ille i perioder. De greier å snu noe fælt til noe positivt, men ingen bryr seg, sier Thorp.

– Det handler mer om merket enn at du får lov til å krysse fjellet i gode løyper, godt merket, med matstasjoner underveis og få en stor naturopplevelse. Du kan ikke nyte det. Det er liksom ikke lov, det, sier Thorp.

Denne artikkelen er del 1 av en serie om merkekrav, prestasjonsangst og mosjonsidrett.