Per-Øyvind Torvik er bekymret over at lek og allsidighet i barneidrett vrakes til fordel for prestasjonsrettet trening. Artikkelen er del 1 av 2 i en serie om tidlig spesialisering i idretten. Prestasjonsfokuset i idretten starter stadig tidligere. Per-Øyvind Torvik ved Høgskolen i Nord-Trøndelag og Meråker videregående skole er bekymret for konsekvensene. Han er teknikktrener for sprintgutta på det norske langrennslandslaget og hovedansvarlig for idrettsstudiene på Høgskolen i Nord-Trøndelag.

– Det er ikke lov å tenke prestasjon og barn, sier Torvik. Han er opptatt av at barn må få lov til å være allsidige.

Prestasjonsrettet kontra prestasjonsforberedende trening
– Teknikktrening for 8-12 åringer, det er spesialisering. Spesialisert trening er prestasjonsrettet og rettet mot at utøverne skal prestere tidlig, advarer Torvik, som understreker det ikke er noe i vegen for at unger skal trene.

– Barn skal få trene så mye de bare vil. Aktivitet er det de bør bli hekta på. Allsidighet og lek stimulerer hele organismen. Det styrker leddbånd og sener og oppøver koordinasjonen og balansen. Allsidighet utvikler hele organismen samtidig som de har det gøy. Men allsidighet er ikke prestasjonsfremmende. Det gir en allsidig bakgrunn for en senere prestasjonskarriere, sier Torvik.
Spesialisering derimot er prestasjonsfremmende. Men for tidlig spesialisering gir ensidig belastning og øker risikoen for skader, spiseforstyrrelser og avbrekk i treningsarbeidet.

– En blir kjempesterk i framdriftsskapende muskulatur, men svak i støttemuskulaturen, og en mangler base for å tåle spesialisert trening senere, forklarer Torvik.

Videre er det slik at tidlig spesialisering reduserer valgmulighetene senere.

– Hvis du for eksempel bare har trent håndball og så finner ut at du egentlig heller vil satse på langrenn, så kan du ikke det fordi du aldri har trent på ski, sier Torvik.

– Dersom en derimot driver med mange idretter som barn vil kunne nå en høyere topp i den idretten de velger senere. Det er ekstremt mange argumenter for å dyrke allsidighet, sier han, og minner om at mange av de aller beste ikke nådde helt opp i barne- og ungdomstida.

Svaret ligger i samfunnskulturen
Torvik understreker at det ikke er trenere og foreldre alene som har skylden for at det fokuseres på stadig tidligere spesialisering.

– Idretten er et speil av samfunnet, sier Torvik og forklarer at de verdiene som fremelskes i samfunnet også finner vegen til idretten. Det handler mer og mer om å vinne, og det er blitt viktigere enn noen gang, sier Torvik, som etterlyser mer fokus på opplevelsene.

– Foreldre har et ansvar for å holde prestasjons- og utstyrsfokuset nede, og ha aktiviteten i fokus, sier Torvik.

Han foreslår at en kanskje heller spør om det var moro å gå skirenn, hvordan det gikk i den lange motbakken, om de var spent før start, i stedet for å spørre ”hvordan gikk det.” Talentbegrepet brukes ofte i media, og det er stort press på høytpresterende unge utøvere.

– Det nevnes jo ofte at han eller hun skal bli den neste stjernen, morgendagens helt, og det er mye fokus på vinnerne. Det er fryktelig krevende for ungene, som fort skjønner at det å prestere er viktig. De som vinner får mye oppmerksomhet, men alle har gjort en prestasjon, sier Torvik, og trekker fram at det kan være opp til åtte års fysisk forskjell på løpere i 12-årsklassen.

– Noen er som 8-åringer i kroppen mens andre er som 16-åringer når de er 12 år. Det er en urettferdig situasjon. Det er sunt å få litt mer fokus på det andre, for tross alt skal de prestere på så mange arenaer allerede, sier Torvik. 


Per-Øyvind Torvik er opptatt av at fokus i barneidrett rettes mot opplevelser, spenning, utfoldelse og mestring, i stedet for prestasjoner. Foto: Ingeborg Scheve.